



USTABILE VARIABLER i TRAFO KUNSTHALL 18. september - 24. oktober 2010
K U N S T H A L L E N:
KJELL VARVIN
“Ustabile variabler”
Kjell Varvins nye installasjoner er bygget opp av diverse ulike objekter, : malte finerplater og listverk, plastrør, metalldeler og skulpturelementer sammensatt av lakkerte firkantjern. De fleste gjenstandene er tilvirket av kunstneren, mens noen er readymades som er tatt med fordi de passer estetisk og formalt inn i sammenhengen. Tittelen beskriver et vesentlig trekk ved installasjonene. Dette er et kunstprosjekt i stadig forandring, som gir et fleksibelt, asymmetrisk og, ja, ustabilt inntrykk. Samtidig antyder tittelen noe om hvordan arbeidsprosessen forløper.
En rekke valg bestemmer utforming og plassering av elementene, ikke ulikt de skapende prosessene som finner sted i naturen. En spire utvikler seg til en blomst, som folder seg ut, danner nye spirer til nytt liv, avblomstrer, visner og dør. Alle disse stadiene kan avspeiles i Varvins arbeider, og kan oppleves direkte i overflatenes struktur. Noe av tre, metall og plastmaterialet er glatt, andre elementer kan ha en ru og ujevn overflate.. De fleste elementene er malt i en gråtoneskala, denne valørrikdommen brytes av og til med et og annet objekt i en klar fargetone som koboltblå eller rødoransje.
Blikket ledes rundt ved hjelp av rytmen som oppstår i rommet mellom de ulike formelementene, omtrent slik et musikalsk forløp finner sin bane ved hjelp av dynamikken mellom klanger og tonetrinn. Kjell Varvins sammensatte arbeider er nært beslektet med musikk og poesi. Han befinner seg i en kunsttradisjon hvor det poetiske aspektet er underlagt geometriens orden. Denne tradisjonen kan følges fra renessansemesteren Piero della Francesca via Vermeer og fram til forrige århundres modernisme i et bredt nedslagsfelt fra Giorgio Morandi til Robert Mangold. I dette spennet er det Varvins fabulerende og estetiske geometri hører hjemme. Hans tegninger, skulpturer og installasjoner formidler et overskudd, et uttrykk for lek og glede som ikke uten videre føyer seg inn i norsk kunsttradisjon. Som tittelen beskriver, kommuniserer arbeidene et uttrykk for åpenhet, både i bokstavelig og overført betydning.
Markerte linjer og aktiviserte mellomromsdannelser er trekk vi kan følge både i Varvins skulpturer og installasjoner fra tidlig nittitall og framover, dessuten i hans tegninger og grafikkarbeider. Det var som tegner han begynte sin kunstreise i tiden rundt 1960. Kjell Varvin er født i Bærum 1939, hvor han bor og arbeider. Han er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo, École Superieure des Beaux-Arts, Paris, Bellas Artes, Sevilla og O’Porto og Artes y Oficios, Barcelona i perioden 1958 – 65.
Han har tilbakelagt en omfattende utstillingsvirksomhet i inn – og utland, fra debuten med separatutstilling i Palacio Maricel i Sitges, Spania i 1964 fram til de siste hjemlige separatutstillingene i Tegnerforbunder 2007 og Galleri Erik Steen i 2009. Han har tidligere stilt ut separat bl.a. i Trondhjems Kunstforening, Kunstnerforbundet, Bergen Kunstforening, New Art Gallery, Munchen og Langhaus, BBK, Uelzen, Tyskland. Blant de siste gruppeutstillingene kan nevnes Tegnebiennalen, Moss 2010, Juniutstillingen, Kunstnerforbundet 2010, Tegnebiennalen, Kunstnernes Hus 2008 og Skulpturbiennalen, Vigelandsmuseet 2008. Kjell Varvin har utført en rekke utsmykningsoppdrag, bl.a. for Molde Postterminal, Drammen Politihus, Nadderudhallen, Samfunnsvitenskapelig Institutt, UiB og NEPA Building, Beijing. Han er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Rogaland Kunstmuseum , Nordnorsk Kunstmuseum og The Central Academy of Arts i Beijing.
- Daniel Østvold
Kanskje det er for mye eller for lite i dette langstrakte containerrommet, et rom som er ekstremt tiltalende i proporsjoner, men belysningen kunne vært dagslyshvit som i et godt atelier. (Her er gult lys bearbeidet i Photoshop.) Jeg vil at rommet skal være mest mulig nøytralt. Spotter er noe hærk. Men uansett forholdene, så blir installasjonene tilpasset. Det er derfor de kalles ustabile variabler, for de er underlagt omgivelsene og mine egne dagsluner. Alt kan skje uten forvarsel, jeg liker å bli overrasket, for eksempel over at det ikke trengs mer for å festne grepet om rommet, aktivisere det, aktualisere det. Noe annet har jeg ikke på programmet. Jeg er ikke ute etter å fortelle historier, utbrodere teorier, skape assosiasjoner. Om det allikevel oppstår tankerekker, og om man begynner å analysere, stille spørsmål, så er det ikke min skyld, det er ikke min intensjon.
Noen finerbiter plukket opp fra restehaugen kommer til spontan anvendelse i vaklende installasjoner. Her i TRAFO har jeg benyttet alle skruene som sto igjen i veggene etter forrige utstilling. Etter hvert som diverse trelister, papp og plankebiter, tynne jernstenger og papprør møtes, begynner en komposisjon å gjøre seg synlig. Elementene finner en måte å samordne sin tilstedeværelse, det blir en stemning som om deltakerne er gamle kjente, hvilket de også er ettersom de stammer fra samme opphav. Jeg har selv tilskåret hvert emne med sagblad og kniv for å oppnå stykker som kunne brukes til noe helt annet, til en planlagt produksjon. De delene som blir igjen som rester, har negativt de samme proporsjonene, men er ikke utsett til et bestemt formål. De er frigjort og har ligget omkring og latet seg, kanskje i årevis. Noen har malingrester og spor av slitasje, jern har rustet, alt er allerede forkastet som ubrukelig, men ikke fjernet fra området. Fremdeles forhånden tilgjengelig i tilfelle anvendelsesmulighet. Det lønner seg å ta vare på rester når man liker å improvisere. En genetisk betinget Askeladd-mentalitet er en del av driften. Jeg bygger. Den ene biten føyer seg til den andre, slik er fremgangsmåten alltid. Løsningen ligger ikke gjemt et eller annet sted som et kamuflert mirakel, strukturer skal ikke avdekkes, de skal oppstå av seg selv. Fra null skal det tilføres en brøkdel, det første element skal trekke til seg det neste, og det neste, til verket er funksjonsdyktig. Materialenes ubetydelighet og beskjedne identitet hindrer dem ikke i å utfolde uant potensiale når de står på samme scene og utgjør en visuell helhet, en komposisjon hvor hver enkelt er betydningsfull og uunnværlig. Ved å bytte om på plassene oppstår usette kombinasjoner, rene oppdagelser som jeg sammenlikner med nye trekk i sjakkspill. Undring og glede.
Fordelene med å lage installasjoner er opplagte. Man arbeider i rom og er på 3-dimensjonal oppdagerferd, rene eventyrreiser til eksotiske steder. Helst dit hvor man aldri har vært før. Det har blitt mange vakre blindveier gjennom årene, og store mengder varianter som er små skritt hit og dit før nye retninger oppsto.
Det eneste som aldri opphører er forandringene.